Tempo-bok i salg!

I oktober 1966 ble Norge med et slag litt mer kontinentalt. Da ble det aller første nummeret av Tempo sluppet, og for tegneserielesere som var flasket opp med amerikanske serier i alle varianter, åpnet det seg et helt nytt univers. Onsdag, dagen da nye blader kom i butikkhyllene, ble ukas høydepunkt. Og det var virkelig mye å glede seg til.

Med den realistiske «racerbilserien» Mark Breton ble man i ung alder både motorsportentusiast og Formel 1-spesialist.
Den dristige kanadiske jagerpiloten Dan Cooper, som tok på seg oppdrag overalt, til og med i rommet, var utrolig nok innom Nord-Norge og fikk seg kjæreste som strikket lusekofte til ham.
Tøffingen Bernard Prince og hans mannskap – Barney Jordan og den foreldreløse guttungen Djinn – tok oss med på seilaser til fjerne avkroker av verden, der uforutsigbare farer lurte, ikke minst voldsomme, tropiske naturkrefter.
For Allan Falk, som egentlig var journalist, fantes ikke det mysteriet i verden, eller for så vidt av andre verdener, som ikke kunne løses.
I løpet av de neste fem årene kom også seriene som skulle bli en del av vår kulturarv – Asterix, Blueberry og Lucky Luke ble alle introdusert for norske lesere i magasinet med Europas beste tegneserier.

I likhet med bladets forbilder, de fransk-belgiske seriemagasinene Tintin og Pilote, var det bare noen få sider av hver serie i hvert nummer, i verste fall ikke mer enn to. En uke føltes derfor ulidelig lang når man måtte vente på en særdeles spennende fortsettelse.

35 år er gått siden den siste utgaven ble utgitt, nr. 35 i 1979. Når de uforglemmelige tegneseriehistoriske perlene nå hentes fram igjen til en ny bokserie, blir det ingen oppsplitting. Her kommer historiene i sin helhet, supplert med andre relevante serier pluss artikler og avklaringer.

I første bind er det Mark Breton og Allan Falk som gjør sin tilbakekomst, Mark Breton med den skjellsettende historien «Raskere enn lyden», Allan Falk med klassikeren «Fluktbilisten» og to andre godbiter, blant annet den aller første Allan Falk-historien som ble lagd.

I salg fra 3. februar. Både i dagligvarebutikker og på univers.no
Tempo bokserie, 128 sider, kr. 149, 90, ny bok hver tredje måned.
Utgitt av Egmont Comics Nordic

TEMPO kommer tilbake!

I disse dager legger vi siste hånd på verket - og verket, det er en softcover bok med Allan Falk og Mark Breton historier, ispedd artikler om TEMPOs historie. Virkelig en go'bit for alle som fulgte bladet på 1960- og 70tallet.

 

Det blir bare hele historier - ikke noe les 4 sider og vent på fortsettelsen i neste nummer - og vi baserer oss på nye, digitale trykkfiler, så resultatet burde bli bra.

Etter planen skal det bli minimum 2 slike bøker neste år. Den første 3. februar.  Og hvis salget blir brukbart fortsetter vi gjerne med flere. Bøkene skal ut i det vi kaller vanlig BC-distribusjon, dvs til salgs på Rimi, Rema, osv.

I bok nr 2 blir det gjensyn med Bernard Prince og Dan Cooper.

Joe Bar Team – gir jernet igjen!

Historien til kultserien om de vekselvis råtøffe og ufrivillig morsomme bikerne som henger i baren til Joe, begynner i 1990. Da dukket de uflidde fyrene opp i det franske MC-magasinet Moto Journal, og samme år ble seriesidene, som stort sett var ensidesgags, også samlet og utgitt i det som ble det første Joe Bar Team-albumet. I løpet av årene kom en håndfull album til – ikke mange, men desto mer verdsatt. 

 Unik mulighet – en samleboks med alle 7 album som er lagd om Joe Bar Tema + 1 ’MC-leksikon for dummies’ kan bestilles nå!

Gå inn på www.joebar.no og les mer.

Christian Debarre, som selv er født i 1960, plasserte figurene i Paris på 70-tallet. Det er imidlertid ikke så lett å skjønne, om man ikke skulle være utover det vanlige interessert i motorsykler og årsmodeller. Miljøet virker heller tidløst, kanskje fordi bar- og MC-miljøer generelt er det? Ellers er den Franquin-inspirerte (både i strek og humor) serien full av ordspill, og ikke alle er like enkle å få med seg i en oversettelse. Allerede i tittelen skal ’Joe Bar’ være en fordreining av barjo, slang for gærning. Også navnene på figurene har alle en ’dypere’ mening. Jean Manczeck (Kalle Norton på norsk, oppkalt etter den første sykkelen sin) kommer av ’j’emmanche sec’ – en svært dagligdags måte å si ’jeg kjører skikkelig fort’ på. Pierre Leghnome (Børne-Bernt på norsk), en av «ferskingene» som dukket opp i album 2, er avledet av ’gnom’, et navn som skal lede tankene til størrelsen på scooteren han kjørte til begynne med.

Etter det første albumet overlot ’Bar2’, altså Debarre (derav ’bar deux’ og Bar2, en av snedighetene som man ikke trenger så mange år med skolefransk for å få med seg), jobben til sin venn og kollega Stéphane Deteindre – ’Fane’. Deteindre begynner med å flytte handlingen 20 år fram, til moderne tid og å utvide ’teamet’. Han introduserer ferskingene, grønnskollingene, hangaroundsene, eller hva man nå vil kalle dem – tre ’plastmoppe’-kjørende guttunger, men gamle nok til å henge på baren, som drømmer om motorsykkellappen. Den får de også, i en lærerik sekvens i begynnelsen av album 2 om hvordan man kan jukse seg gjennom baner hos Biltilsynet. I dette og de neste albumene dreier det seg mye om ungdommen. For neste steg blir å anskaffe sykler – en lang og innviklet prosess der MYE kan gå feil, og gjør det. Veteranene blir på sin side litt mer allsidige, nå spiller de også boule! Riktignok med samme killer-instinkt som den gangen de kjørte myteomspunne sykler som ’vrengte skinnet av pølsa’.

Deteindre skrev og tegnet enda to album i 1990-årene med ’sitt’ univers. Gamlegutta fikk også nye motorsykler, naturlig nok, siden det altså hadde gått 20 år siden første album. Etter hvert ble det flere lengre sekvenser i forhold til ensidere, og leserne ble bedre kjent med ’ferskingene’, mens gamlingene opererte mer i kulissene. Det viste seg at ungguttene jobbet (vel å merke uten å overanstrenge seg) på et byrå, Babbel og Vaas, med illustrasjon og grafisk design. Derfor blir det også æksjen både med leveringer til kunder på tohjulinger og kontorstolløp i lokalene på kveldstid. 

I 2003 kom Debarre på banen igjen og utga det femte JBT-albumet. Her inkluderte han Deteindres ungdommer i handlingen, men bare innledningsvis. Resten av albumet dreide seg om tilbakeblikk og mimring om den gode, gamle tiden på 70-tallet. I innledningen passet Debarre også på å tilføre figurene de ekstra årene (ca 30) som var gått siden han sist tegnet dem – Joe har fått distingvert grått kinnskjegg der han troner bak bardisken sin, og den yngste delen av teamet ler rått av seniorene, som kan ha blitt noen og femti nå, og veteransyklene deres.

Fane fulgte opp året etter med sitt foreløpig siste album, men nå har også han latt stafettpinnen gå videre – til Pat Perna og Henri Jenfévre, på henholdsvis manus og tegning. Disse har så langt kommet med ett album, i 2010, der gamlingene, nå antakelig noen-og-seksti, fremdeles er med. I tillegg innfører de et par nye MC-helter. Ståle Spaks mor for eksempel, et skikkelig råskinn på to hjul og anslagsvis 90 år! Gustav Gass kommer også trekkende med en kamerat sørfra, som sliter litt med de barske forholdene i Nord-Europa – Marius Blankdekk får dermed plass i det faste panelet. Dessuten er det verdt å merke seg at servitrisen Nanna, en essensiell bifigur helt fra starten, har åpnet noe eget, om det er en egen bar eller hva. På hjørnet rett overfor Joes bar henger i hvert fall et prangende skilt over et lokale med ’Josie’, Nannas franske navn.

Så kanskje har Joe Bar Team har en lovende fremtid med nye krefter både i og utenfor serien. Hvordan det enn blir, har ’teamet’ en fantastisk og innholdsrik historie bak seg, og denne fortiden er nå samlet på boks. Her inngår tidligere utgitte, ett som kun er eksklusivt utgitt og resten album som aldri tidligere er kommet på norsk.

Joe Bar Team-album

Fransk utg,    Forfatter/tegner                   Norsk utg.

1 (1990)          Christian Debarre (Bar2)       På norsk som nr 2 i 1997

2 (1993)          Stéphane Deteindre (Fane)    På norsk som nr. 1 i 1996

3 (1995)          Stéphane Deteindre (Fane)    På norsk i 1998

4 (1997)          Stéphane Deteindre (Fane)    På norsk i 2001

5 (2003)          Christian Debarre (Bar2)       Ikke tidligere utgitt

6 (2004)          Stéphane Deteindre (Fane)    På norsk som nr. 5 i 2004 (kun i Seriesamlerklubben

7 (2010)          Pat Perna / Henri Jenfèvre     Ikke tidligere utgitt

MC-leksikon (2006) Bidault/Bar2                Ikke tidligere utgitt

Merk også at Joe Bar Team gikk i Billy i 2008.

Av Hege Høiby

Nemi: You can fly!

Og om du ikke har alvestøv for hånden, så kan du i hvert fall fly inn i det store sommernummeret av Nemi!  Tjukt og herlig og stappet med fete tegneserier: Sigmund Falch, Ida Neverdahl, Tomas Drefvelin, Elise Syvertsen, Magne Taraldsen, Lars Lauvik, Bizarro, Marilena Næss, Pels og poter … og viktigst av alt: Massevis av NEMI! 

Været er dessuten skreddersydd for vårt tema denne måneden – denne sommeren er jo til forveksling lik en sommer i Storbritannia! Og temaet for sommernummeret er «Peter Pan».

De fleste av oss kjenner Peter Pan gjennom Disney-filmen, men romanen er ganske annerledes, med betraktelig mørkere undertoner – særlig hvis man kjenner historien om forfatteren bak, skotten J. M. Barrie. Barrie mistet en bror da han var liten, og moren kom aldri over tapet av yndlingssønnen. Lille James gjorde alt han kunne for å fylle tomrommet etter broren – broren som aldri skulle få bli voksen.

Var Peter Pan ikke bare fri fantasi? Kanskje visste Barrie altfor mye om det å forbli et barn ...

Det er kanskje bare de mest barnlige av oss som tror de kan fly, men noen timers virkelighetsflukt inn i Nemi sommernummer er heller ikke å forakte!

Iselin Røsjø Evensen, Red.

Stomperud - jubilant i nye klær

Nr. 91 Stomperud er en av Norges mest populære tegneserier. Det tradisjonsrike juleheftet med den naive og godhjertede Sørums-gutten, skrevet og tegnet av Håkon Aasnes, er blant de bestselgende (rundt 100 000 eksemplarer – jul etter jul etter jul).

Men i det siste har dette vært det eneste stedet denne evige førsteinnkalte har fått boltre seg. Det er for ille! Egmont lanserer derfor nå Nr. 91 Stomperud Sommeralbum.

Ikke nok med at Stomperud får et nytt album, han får også pratebobler og et moderne tegneseriespråk. Historiene i sommeralbumet er skrevet av veteranen Terje Nordberg, mens hovedtegner er nykomlingen Magne Taraldsen.

Terje Nordberg (f. 1949) ga ut sine første tegneserier tidlig på syttitallet, og han er mannen bak bl.a. «Truls & Trine», «Troll» og «Pappa & Pestus». Han har skrevet populære historier for både «Fantomet», «James Bond» og «Donald Duck & Co.» Dessuten har han vært toneangivende redaktør i tegneserieforlagene Semic, Gevion, Bladkompaniet og Schibsted.

Magne Taraldsen (f. 1977) er født i Nord-Trøndelag, men bor nå i Sogndal. Som tegneserietegner kom han først i gang rundt 2008 med nettserien «ParaEtaten», men snart fikk han enruteren «Kokoloco» (tidl. Firkant) på trykk i VG, EON- og Nemi-bladet, samt i avisen Inderøyingen. I 2011 vant han Dagbladets tegneseriekonkurranse – og nå tegner og fornyer han «Nr. 91 Stomperud».

– Jeg har alltid likt Stomperud, det er er en av de norske tegneseriene som alltid har vært der. Serien har et fint, lite univers med lett gjenkjennelige figurer. Det blir ingen jul uten 91. Og det er en stor ære for meg å få lov til å tegne Stomperud og å få samarbeide med så mange dyktige folk, sier Taraldsen.

I tillegg bidrar tegnerne Audun Røberg jr., Tore Strand Olsen og Terje Nordberg selv med korte serier.

Slutt for Walking Dead-blad

Etter tre nummer må vi dessverre stoppe utgivelsen av bladet Walking Dead. Salget har vært såpass svakt at vi ikke ser noen mulighet for å få lønnsomhet i prosjektet. Og penger vi går i minus her, er penger vi må ta fra andre blader vi utgir - og dermed svekke livsgrunnlaget for disse.

Det synes vi ikke Walking Dead er verdt, ikke når fansen lett kan få tak i de amerikanske versjonene. Kanskje kommer det også flere norske samlevolum på Interpress-distribusjon etter hvert. Det er opp til nøkkelmannen bak Walking Dead i Sverige og Norge: ildsjelen Johan Kimrin i Apart Forlag.

Det er dessverre vanskelig å nå denne delen av tegneseriemarkedet - sen ungdom/ung voksen - med kvalitetsprodukter som ikke er humorbaserte.

Vi har hatt større kommersiell lykke med Pionér, som vi startet omtrent samtidig som Walking Dead. Pionér holder høy standard som tegneserie, men må likevel sies å være et nostalgiprodukt, og den slags er det interesse for på markedet, hvis stoffet er behandlet med respekt.

Heldigvis.

Kjetil Johnsen

Beste Fantomet forside 2012

Leserne har kåret beste Fantomet forside 2012 - og her ser dere en poster av vinneren. Tegner: Rolf Gohs. Posteren er vedlagt det nyeste nummeret av bladet. I salg nå. Løp og kjøp. 

Eventuelt abonner og gå aldri glipp av et nummer. Klikk HER for å lese mer.

Tegnerne i Pionér

Utdrag fra Jostein Hansens forord til Pionér dobbeltbind nr 3:

I de to første dobbeltbindene av Pionér har sagaen om Veien vest tegnet et broget persongalleri av fiktive og virkelighetsnære skikkelser, blant dem: Lewis & Clark, president Jefferson, Toussaint Charbonneau, Mulligan, Sicajewa, Manuel Lisa, John Colter, Robespierre, major Ashley, Tecumseh og George Russell, foruten Mac Donalds-familien.

I fjerde episode ble mannen med den karakteristiske vaskebjørnslua introdusert, mens i den femte, ”Alamo!”, trer Davy Crockett frem i en mer betydelig og sentral rolle. Persongalleriet utvides i det texanerne samles ved den gamle misjonsstasjonen i San Antonio…

I dette bindet av Pionér presenteres også to sentrale tegnere som Gino D’Antonio knyttet til seg for å utforme eventyrene til den lange sagaen om Veien vest.

D’Antonio var ansvarlig for å samkjøre hele prosjektet, samtidig som han skrev komplette manus til pocketbøker på nærmere 100 sider. Tiden strakk ikke til for at han kunne tegne mer enn et knippe episoder.

De første årene fikk han først og fremst hjelp av Renzo Calegari, Giorgio Trevisan og Sergio Tarquinio. Senere tegnet Renato Polese mange bind (han tegnet flere sekvenser i bindene 1 og 2, samt hele episode 2, til den utvidede nyutgivelsen av Storia del West i 1984), mens noen få episoder er kreditert Luis Bermejo.

Spesielt Sergio Tarquinio har gjort en betydningsfull innsats i teamet rundt Storia del West. Tarquinio har en distinkt stil, som lett kan skilles fra andre tegnere.

Hans første tegninger til Pionér dukker opp i den andre episoden i dette bindet, ”Comancheros”. Hovedhistorien ”Slaget ved Alamo” ble første gang utgitt i august 1967, i utgivelsserien ”Collana Rodeo” fra Araldo (nå Sergio Bonelli Editore).

”Alamo!” er mesterlig tegnet, et resultat av samarbeidet mellom Trevisan, Calegari og D’Antonio selv. Historien ble nyutgitt i Storia del West fra 1984,med sidene 1-2 og 81-87 omarbeidet og nytegnet av Gino D’Antonio.

Kaptein Miki slo kaptein Mark

Vi har hatt en uhøytidelig meningsmåling gående her på siden, der besøkende er blitt spurt om å stemme på sin favoritt ESSEGESSE-serie.

Stemmene har fordelt seg slik:

1. Kaptein Miki 26 stemmer
2. Kaptein Mark 25 stemmer
3. Davy Crockett 15 stemmer
4. Allan Kjempe 6 stemmer

En meget knepen seier til den unge rangeren, altså. Men distansen fra de to øverste og ned til Davy på tredjeplass er overraskende stor, synes jeg.

Kjetil

Historien om Spion 13 i Norge

Av alle de tidlige krigstegneseriene som kom i Norge, var det ett blad som skilte seg ut – Spion 13. Det skilte seg ut fordi det hadde en gjennomgangsfigur, en helt. Det var også beregnet på et litt yngre publikum enn de andre bladene.

Helten var en britisk agent. Hans fremste kjennetegn var en vidunderlig evne til å maskere seg. Ved hjelp av litt makeup kunne Spion 13 i løpet av få strakser bli til hvem som helst. Det var gjerne snakk om tyske offiserer og soldater. Han opererte gjennomgående bak fiendens linjer og forhindret all verdens tyske fremstøt, som invasjoner og hemmelige våpen. Spion 13 var annen verdenskrigs Maskefjes.

Men om vi skal gå tegneseriehistorisk til verks, hadde Spion 13 enda flere hemmeligheter.