Historien om Spion 13 i Norge

Av alle de tidlige krigstegneseriene som kom i Norge, var det ett blad som skilte seg ut – Spion 13. Det skilte seg ut fordi det hadde en gjennomgangsfigur, en helt. Det var også beregnet på et litt yngre publikum enn de andre bladene.

Helten var en britisk agent. Hans fremste kjennetegn var en vidunderlig evne til å maskere seg. Ved hjelp av litt makeup kunne Spion 13 i løpet av få strakser bli til hvem som helst. Det var gjerne snakk om tyske offiserer og soldater. Han opererte gjennomgående bak fiendens linjer og forhindret all verdens tyske fremstøt, som invasjoner og hemmelige våpen. Spion 13 var annen verdenskrigs Maskefjes.

Men om vi skal gå tegneseriehistorisk til verks, hadde Spion 13 enda flere hemmeligheter.

Bladet Spion 13 begynte å komme i Norge i begynnelsen av 1963. Som de fleste andre krigsbladene på den tiden, var det utgitt av Se-Bladene (Serieforlaget) i Stavanger. Det kom månedlig til 1976, og deretter seks ganger i året helt til 1990. Strengt formelt het det Spion 13 og John Steel de første to-tre årene – Spion 13 alternerte med en annen britisk agent annenhver måned. Men bortsett fra et par gjestevisitter i 1967, forsvant kollega Steel fra bladet i slutten av 1965. I alle fall offisielt.

De første gangene Spion 13 opptrådte i Norge, var imidlertid ikke i bladet med samme navn. Først ute var han i Seriemagasinet 9/1961, en historie som for sikkerhets skyld fikk den norske tittelen ”Spion 13 i Norge”. Originaltittelen, i Fleetways Thriller Picture Library 360 bar den geografisk noe mer ubestemmelige tittelen ”The Atom Bomb Peril”. Men det stemmer at mye av handlingen foregikk i Norge. 

Også andre opptreden i norsk tegneserieflora foregikk i Serieforlagets Seriemagasinet, denne gang i nr. 2/1962. Men tredje gang Spion 13 opptrådte utenfor sitt eget blad er mer mystisk. Commandoes nr. 6/1963 brakte en lang historie som simpelthen het ”Spion 13”. Commandoes var utgitt av Fredhøis Forlag og konkurrerte med Serieforlagets krigsblader. Da forekommer det meget merkelig at de kunne trykke en Fleetway-historie – originalen finner man i Thriller Picture Library 372. 

Særlig fordi Serieforlaget på det tidspunktet allerede hadde lansert bladet Spion 13. Men akkurat tidlig i 1963 brakte Commandoes også andre Fleetway-serier, noe man skulle tro de ikke hadde rettigheter til, og noe de heller ikke gjorde før eller senere. Dette er bare en liten merkverdighet og ett lite mysterium i en utgivelseshistorie som fortoner seg full av merkverdigheter og mysterier.

I hjemlandet dukket Spion 13 – Spy 13 – opp i 1958, i Fleetways Thriller Picture Library nr. 242. Han fortsatte å ha tilhold i Thriller, et blad som bød på historiske actionserier av alle slag – Western, Robin Hood, Rob Roy, De tre musketerer og en lang rekke tegneserieadapsjoner av klassiske fortellinger. Etterhvert ble det mer og mer annen verdenskrig; eksempelvis fikk flyverhelten Battler Briton også tilhold i bladet i en lang periode. Spion 13s siste opptreden i Thriller var i nr. 448 i 1963. To numre senere var det over og ut med bladet.

Enkelte av Spion 13-historiene var tegnet av briter som Graham Coton, Peter Sutherland og Reg Bunn. Men Fleetway hyret også inn utenlandske tegnere. Blant dem som har tegnet Spion 13 er navn som Fernando Tacconi, Luis Bermejo og den store argentinske stjernen Alberto Breccia. Omslagstegnerne var gjennomgående italienere, som i andre tidlige Fleetway-krigsblader: Giorgio de Gaspari og Nino Caroselli. 

Åpningshistorien i Spion 13 nr. 1/1963 (”Spy 13 and the Rocket Expert”, Thriller 298) er tegnet av den mindre kjente Franco Paludetti.

De første Spy 13-historiene ble forøvrig aldri utgitt i Norge. Det gjelder ikke minst den dramatiske opprinnelseshistorien i Thriller 242. Det gjorde at mange sider ved Spion 13s liv og væremåte fortonte seg ekstra mystiske for norske lesere.

Spion 13s borgerlige navn var David Doughty. Men skarpe lesere oppdaget at noen plutselig begynte å referere til ham med et annet navn en gang sent i 1967. Da ble han kalt David Holden. Hva var det for noe?

For å svare på det spørsmålet, er vi nødt til å se på utgivelseshistorien i Storbritannia og sammenholde den med utgivelseshistorien i Norge. Serien Spy 13 ble utgitt av Fleetway. Den hadde ikke sitt eget blad, men gikk sammen med mange andre serier og enkelthistorier i Thriller Picture Library. Spy 13-historier dukket opp i 1958, og det ble regelmessig utgitt Spy 13-blader helt til Thriller gikk inn i 1963.

I Norge fikk Spion 13 sitt eget blad i 1963. De første par-tre årene alternerte Spion 13 med en annen britisk agent, John Steel. Bladet utkom hver måned. Det betyr at det kom seks Spion 13-blader i året til å begynne med, deretter 12 i året. De norske utgiverne valgte å begynne et stykke ut i serien, de aller første Spy 13-bladene ble aldri utgitt i Norge.

Men med denne utgivelsestakten skaffet de norske utgiverne seg et problem. Allerede i midten av 1967 var de i ferd med å gå tomme for Spy 13-historier. De utga noen tidlige historier i 1965 og 1966, men slett ikke alle. Hva gjorde de da i 1967?

Dels forsøkte de å re-introdusere John Steel. Også han var britisk agent, men mer konvensjonell enn Spion 13. Han var for eksempel ingen forkledningskunstner. De to agentene hadde forøvrig ingen ting med hverandre å gjøre, de levde i hvert sitt tegneserieunivers. John Steel hadde begynt som serie i Super Detective Library, men etter en tid ble også han flyttet over i Thriller Picture Library. 

Fleetway ga opp å lage nye Spy 13-historier etter at Thriller gikk inn. De opplevde kanskje at historiene begynte å bli litt vel repeterende etterhvert – man skulle for eksempel tro at det var grenser for hvor mange ganger Spion 13 kunne redde de allierte under D-dagen uten at leserne mistet interessen.

Men med John Steel forsøkte utgiverne å oppdatere figuren: Han fikk oppleve at krigen tok slutt i 1945, gikk gjennom en kortvarig eksistensiell krise og reetablerte seg som privat etterforsker etter krigen. Det var to av disse etterkrigshistoriene som Se-Bladene trykte i Spion 13 i 1967. Men tydeligvis syntes ikke utgiverne – eller leserne – at det passet seg med slike historier i et krigstegneserieblad. Så Serieforlaget fant på noe annet.

I Frankrike var det dukket opp en etterligning av Spy 13. Han ble kalt X 13. Han fikk sitt eget blad, i samme format som de britiske Library-bladene. Den fremste coverartisten de første årene var italieneren Rino Ferrari. Også X 13 var britisk hemmelig agent under annen verdenskrig, og også han var forkledningskunstner. Hans borgerlige navn var David Holden.

Det Serieforlaget i Norge gjorde, var å overta den franske etterligningen og gi ham ut for å være Spion 13. Uten noen forklaring, og formodentlig satset utgiverne på at et stort sett ungdommelig publikum ikke ville merke noe. X 13 var tross alt en så nær etterligning at han til forveksling lignet sitt britiske forbilde. For sikkerhets skyld ble han tegnet nokså lik Spion 13: Blond, ganske høy og slank. De mange tegnerne i britiske Thriller hadde såpass ulik stil at Spion 13 så litt forskjellig ut fra historie til historie uansett.

Hvorom allting er; I alle år fra og med nr. 6/1967 var den helten som ble utgitt som Spion 13 i Norge i virkeligheten den franske X 13. Ikke den egentlige Spy 13.

Da ser jeg bort fra en del opptrykk i de senere årene. Enkelte av disse opptrykkene var av et slag som sier mye om Serieforlagets holdning til tegneserier som kunstart. Og det mener jeg ikke i positiv forstand. 

Her er et eksempel. I nr. 8/1963 av bladet Spion 13 og John Steel er det en historie om John Steel på oppdrag i Hitler-Tyskland. Historien ble trykket opp igjen i Spion 13 nr.1/1985. Men da var den blitt til en Spion 13-historie. 

De norske utgiverne hadde ganske enkelt byttet ut navnet på helten og regnet tydeligvis ikke med at det var noen lesere som ville huske helt tilbake til 1963. Eller de ga blaffen, for å få ut et produkt. Eller enda mer sannsynlig, kanskje: De kan ha overtatt og oversatt historien fra det franske X 13-bladet, uten å vite at den opprinnelig var en britisk John Steel-historie, utgitt i Norge i 1963. For å gjøre forvirringen ekstra stor, var omslaget til Spion 13 1/1985 det samme som det aller første Spion 13-bladet i Norge, Seriemagasinet 9/1961.

Allerede i 1965 hadde det vært en liten antydning om at de to agentene kunne være utbyttbare. Spion 13 og John Steel nr.8/1965 brakte en Spion 13-historie, men omslaget var opprinnelig utgitt i et John Steel-blad. I nummeret etter var det motsatt – da var det Spion 13 som fikk illustrere en Steel-historie.

Sånn sett kan man på en måte si at Spion 13 og John Steel møtte hverandre likevel.

Av Øystein Sørensen. 

Artikkelen er tidligere blitt trykket i "Kamp og Kommando".