mandag 29. april 2013

Kampserien og andre krigsblader

Seriemagasinet nr. 1/1961 introduserte noe nytt i norsk tegneserieverden: Krigsbladet. Det var tale om blader i pocketformat, vanligvis omtalt som Texas-format etter den første tegneserien av denne typen i Norge, western-bladet Texas. Seriene var i svart-hvitt. De var realistiske, i den forstand at tegningene og – i noen grad – den historiske rammen for fortellingene var realistiske. Og den historiske rammen var, med noen få unntak, annen verdenskrig. 

Seriene var også svart-hvite på en annen måte. De la ikke skjul på hvem som var helter og hvem som var skurker. De sistnevnte var først og fremst tyskere, av og til japanere. En tredje kandidat, italienere, var som regel for dumme og klønete til å bli tatt ordentlig alvorlige som skurker. Tyskerne var i mange tilfeller dumme de også, men de var fremfor alt onde. Heltene var briter og amerikanere og deres allierte, en og annen gang nordmenn.

Historien i Seriemagasinet 1/61 slo tydeligvis godt an. I løpet av et par-tre år flommet det krigstegneserier inn over Norge. Seriemagasinet selv – som i en tiårsperiode hadde kommet ut med mange slags serier og i flere forskjellige formater – satset utelukkende på krig fra og med nr. 3/1961. 

Utgiveren Serieforlaget lanserte den parallelle serien På vingene tidlig i 1963. Omtrent samtidig utga de en tredje krigstegneserie, Spion 13 og John Steel. Et konkurrerende forlag, Fredhøis, fulgte opp med bladet Commandoes i 1962. Mens Serieforlagets blader utkom fjortendaglig og månedlig i 1963, slo Fredhøis´ krigsblad like godt til med ukentlig utgivelse fra starten. 

Men Serieforlaget lot seg ikke stanse. I begynnelsen av 1964 utkom første nummer av Kampserien. Det bladet ble utgitt hver uke. Også en rekke andre krigstegneserier ble lansert i seksti- og syttiårene og fikk lengre eller kortere levetid. Men Kampserien rager over dem alle. Det utkom hver eneste uke i over 25 år. Da bladet gikk inn i 1990, var det kommet ut 1370 nummer av Kampserien i Norge. Bare Donald Duck & co har kommet med flere nummer på det norske tegneseriemarkedet.

Hva var det for slags tegneserier, disse krigsbladene? I utgangspunktet stammet alle sammen fra Storbritannia. Der hadde krigstegneserier i pocketformat – såkalt Pocket Library-format – formelig eksplodert på slutten av femtitallet. Serieforlaget hentet sine første serier – Seriemagasinet, På Vingene, Spion 13 og John Steel – fra det engelske forlaget Fleetway. 


Redaktørene la vekt på at seriene skulle gi et realistisk bilde av annen verdenskrig. Særlig gjaldt det våpen, fly, skip og annet militært utstyr. Manusforfatterne var stort sett engelske, noen av dem var krigsveteraner og visste hva de skrev om. I Norge er et par stykker senere blitt kjent som forfattere av Fantomet-historier: Norman Worker og Donne Avenell. Tegnerne, derimot, ble hentet fra hele Europa og fra andre verdensdeler også. Fleetway-bladene kunne smykke seg med store navn i tegneseriehistorien som Hugo Pratt og Alberto Breccia.

Commandoes hadde også noen få Fleetway-serier i starten (hvordan det nå hadde seg med rettighetene), men stort sett var seriene der hentet fra et konkurrerende forlag i England, Micron. Og Microns blader, som Combat Picture Library, var definitivt sub-standard i forhold til Fleetway-seriene, både manus og tegninger.

Men Serieforlaget fant en annen kilde til bladet Kampserien. Det dreide seg om det skotske forlaget DC Thomson, som også meget raskt etablerte konkurrerende blader til Fleetways utgivelser. Kampserien i Norge stammer fra DC Thomson-serien Commando Picture Library, en serie som begynte å komme i 1961. 


DC Thomson satset stort sett på hjemlige manusforfattere og tegnere, og kvaliteten der sto lite tilbake for Fleetways serier. I motsetning til Fleetways blader og de andre konkurrentene, har Commando PL overlevd. Det kommer ennå, med ikke mindre enn åtte blader i måneden. Ved siste telling var Commando oppe i over 4200 utgitte numre. Ikke dårlig, selv om en betydelig del av utgivelsene i mange år har vært opptrykk av gamle serier.

En av attraksjonene ved de små krigsbladene, var forsidene. De var i farver, gjerne malt, og med dramatiske visuelle skildringer av soldater, skytevåpen, tanks, fly og ubåter, heroiske handlinger og brutalitet. Kort sagt noe som appellerte til gutter i alle aldere. Fleetway satset på italienske forsideartister den første tiden, mens Commando Picture Librarys omslagstegnerstjerne i begynnelsen var engelskmannen Ken Barr.

Historien i Kampserien nr. 1, ”Fantomjagerne”, utkom opprinnelig som ”Phantom Fighters” i Commando Picture Library nr. 46, desember 1962. Den er tegnet av Colin Andrew, og omslaget er tegnet av Ken Barr.


Øystein Sørensen

2 kommentarer:

  1. 60-tallet hadde mange serier! Det trengtes en dyp pengebok for å rekke over alt, det hadde ikke jeg, men pussig nok har jeg lest litt av alt! ;)

    Seriene omtalt her var aldri mine favoritter, men verdt å huske uansett!!

    SvarSlett
  2. For ordens skyld: artikkelen er tidligere blitt trykket i utgivelsen "Kamp og commando". Kjetil.

    SvarSlett