KNOLL og TOTT, BILLY, BLONDIE, HÅREK, FIINBECK og FIA

Helt siden 1911 har søndagssider fra amerikanske aviser dukket opp som julehefter i Norge. Og de har et stort publikum som morer seg kostelig over Knoll og Tott, Billy, Blondie, Hårek og alle de andre.

Knoll og Tott er selvsagt juleheftet fremfor noe. Etter 106 år holder de to rabagastene fremdeles koken og ligger helt i toppen av salgslistene. Årets julehefte inneholder serier skrevet og tegnet av mesteren H. H. Knerr som laget serien i 35 år. Serien har vel aldri vært bedre og mer fantasifull enn under hans penn.

Allerede på første side lurer de to småskurkene Kaptein Vom inn i en umulig situasjon med en villkatt. På neste side er det Megler Smekk som få unngjelde. Og slik fortsetter det slag i slag, det ene peket mer utspekulert og lattervekkende enn det andre. Ville katter, kinaputter, tohodete elefanter, arge sjømenn, snakkende fisk og kong Bongos gardemusikk gir alle mulighet for nye påfunn fra Knoll og Tott. Men noen ganger slår rampestrekene tilbake og det er de to ”englebarna” som ender opp med ris på rumpa.

Billy er, ved siden av vår egen Nr. 91 Stomperud, verdens lengst tjenende rekrutt. Fra serien om ham første gang dukket opp i amerikanske aviser i 1950, har han vært menig soldat i Sumpleiren. I selskap med andre menige som Jegern, Nullet og Platon, og selvsagt den matglade og hissige Sjanten, general Halvspenn, den distraherende frøken Fryd og den tafatte løytnant Futt.

Billy finner stadig nye unnskyldninger for å unngå arbeid og utmarsjer, mens løytnant Futts naivitet sender ham i tvangstrøye. Sjanten sprader rundt i badehåndkle, til spydige kommentarer fra Billy, mens general Halvspenn er like uforstående overrasket over hva som egentlig foregår i leiren han lissom skal lede. Jegern går ikke glipp av en eneste søt dame, og Sjanten går ikke glipp av en eneste anledning til å stappe i seg. Mens Billy sløver …

Blondie er, ved siden av Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia, av de eldste juleheftene som fremdeles kommer ut. Det første Blondie-juleheftet dukket opp i 1941, elleve år etter at serien debuterte i avisene. De humoristiske skildringene av livet i en moderne forstad og på kontoret har slått stort an både i Norge og i den store, vide verden. Blondie og Dagobert Sørensen har etterhvert fått et par barn, Alexander og Cookie, og et kobbel hunder. I tillegg har vi selvsagt naboen Herbert, sjefen herr Dithers og det evige postbudet, som vel har blitt løpt overende oftere enn noen andre.

Seriene i årets Blondie-julehefte er alle av god, gammel årgang, tegnet og skrevet av seriens skaper, Chic Young, i 1949. Dagobert er sent ute, Blondie bekymrer seg, naboene krangler, Dagobert roter seg bort, Dithers fortviler – og Dagobert er sent ute. Stilen i disse klassiske sidene er hektisk som en gammel stumfilm og nesten like fysisk. Her er følelsene sterke og utageringene likeså. Blondie på sitt beste!  

Mens Blondie foregår i den moderne verden, har Hårek basis i vikingtiden. Men begge seriene dreier seg mye om familieliv, og der Dagobert stresser av gårde til kontoret, drar Hårek i viking og herjer med engelskmenn og frankere.

Mens Hårek er tøff viking på tokt sammen med ledsageren Kark, er han nok ganske så ydmyk konfrontert med husfruen Gyda. Hjemme er det hun som styrer, skjønt hun nok ofte føler det er et evig sisyfosarbeid å holde styr på ektemannen, som i mange aspekter bare er et forvokst barn – med barnlige gleder.

Fiinbeck og Fia kom første gang som julehefte i 1930, skjønt serien hadde dukket opp i amerikanske aviser allerede i 1913. Da som nå med George McManus’ elegante strek og miljøtegninger som bakgrunn for vittighetene.  

Konfrontasjonene mellom den nyrike Fiinbeck som lengter etter en øl med kompisene på Olsens Bar, og den snobbete Fia som helst vil gå i operaen og drikke te med andre fine fruer, resulterer ofte i knuste serviser og det som verre er. Misforståelsene, motsetningene og ektefellenes respektive særtrekk skaper festlige situasjoner vi både kan le av og kjenne oss igjen i. Men for den som ser etter er det også fine miljøskildringer fra første del av forrige århundre i serien. Særlig i sidene hvor Fiinbeck minnes ”gode, gamle dager”.